iBlogg? Noe for meg! (?)

Alle Manil'esere skryter av Puerta Galera, og området fremstår som det naturlige reisemålet for lokale som ønsker seg vekk fra byen for en helg, langhelg eller ferie. Området er rimelig og, trolig viktigere, det er mulig å komme seg dit med billige transportmidler.

 

Så, vi bladde opp området i ulike reisebøker og konkluderte med at det kunne være verdt et besøk, for en helg. Fredag formiddag kom vi oss til busstasjonen for sørgående busser og satte oss tilrette. Vel fremme i Batangas Pier kom vi oss etterhvert ombord i en båt som tok oss til Puerta Galera, og etterhvert White Beach, som er en av de mer kjente strendene i Puerta Galera-området. Dagen etter tok vi en fjelltur til en foss før vi leide en båt som tok oss til ulike øyer på vei til Sabang, som er et område hvor nattelivet skal være bedre.

 

I White Beach bestod underholdningen stort sett av menn som kledde seg ut som damer, og lagde show med playback. Det så ut til at de hadde det fantastisk morsomt selv. Reisefølget mitt, noen jenter, undersøkte aktørene nærmere og meddelte at de var imponerte over hvor glattbarberte leggene deres var. Sabang var på sett og vis det motsatte. Der var det flere discotek - eller; det het discotek, men det var ikke som discotek jeg har vært på tidligere. Musikken var som steder flest i Filippinene, men dansegulvet [eller dansebordet] var forbehold ansatte, og gjestene måtte pent sitte å se på. Reisefølget mitt var de eneste jentene tilstede som ikke jobbet der, ellers var det en bråte koreanere, europeere og andre turister som flesket seg. I motsetning til showet i White Beach så det ikke ut til at aktørene hadde det noe kjekt i hele tatt, og det er jo forståelig. Prislisten viste at drikke for gjester var omtrent halv pris i forhold til de som jobbet der. Det var ikke nødvendigvis for å unngå at de ansatte ble beruset, men meningen var at gjester skulle spandere drinker på de ansatte og de ansatte ville ikke bare få drinken, men også en slant av prisen - festlig!

 

Vel; det hele er jo bare trist - en av vennene mine snakket med noen av de som jobbet der, og det virket som de ønsket å tjene nok penger til å reise tilbake til Manila! og det skjønner jeg godt!

 

Vi gikk fort lei av Sabangs natteliv, eller kveldsliv som var det eneste vi opplevde før vi trakk oss tilbake til bungalowen. På veien tilbake skulle jeg til å kjøpe en gitar, men det viste seg at selgeren hadde gått for kvelden! Det er litt sånn her...

 

 

Nå nettopp var jeg innom kinomatografen like over gaten. Jeg lurte på om morgendagens James Bond-premiere var utsolgt. Til min overraskelse var svaret at de ikke engang visste når de ville sende den, eller om de i hele tatt skulle vise den! Med andre ord har de ikke solgt noen billetter ena, så det er nok ikke utsolgt...

Et stadig tilbakevendende tema i livet mitt er hvor lite viktig resultatet av en beslutning er. Beslutningen blir ikke nødvendigvis god på grunn av at resultatet er godt, men det er jo ønskelig. Man kan tenke seg at man tar en høyrisikabel avgjørelse, som i 99 av 100 tilfeller vil føre til noe kjipt. Likevel kan denne ene gangen føre til suksess. Ofte er det slik at man ikke ante konsekvensene av avgjørelsen man tok, men likevel priser man seg lykkelig for at man tok den riktige avgjørelsen...

 

Vel - det var dette med etterpåklokskap da. Som sagt er det bedre å være etterpåklok, enn å aldri være klok!

 

Da jeg satte avgårde fra "the Falls" til Cambolo kom jeg etterhvert til en "veiskille" hvor jeg måtte velge høyre eller venstre. Jeg så noen hytter oppe  fjellsiden, og tenkte med meg selv av det var nok Cambolo. Samtidig analyserte jeg terrenget grovt og tok stienes tydelighet i betraktning og satte avgårde mot venstre. Etter litt følte jeg meg trygg på at det var rette veien. Jeg kom nærmere hyttene jeg tidligere hadde navigert ut fra, uten å komme helt bort til dem... Etter å ha støtt på grisen, beskrevet igår, viste det seg at stien jeg var på langt ifra gikk innom hyttene jeg trodde var Cambolo.

 

I løpet av den neste timen kom jeg til nok et stiskille. Jeg valgte den tydeligste videre, og heldigvis kom jeg til Cambolo uten å måtte gjøre om på noen valg. Så da kommer jo spørsmålet opp igjen. Var avgjørelsen av å ta til venstre ved det første veiskillet en god avgjørelse? Den ble tatt på grunnlag av at hyttene jeg så var Cambolo, noe de ikke var. Dessuten gikk ikke stien innom disse i hele tatt! For alt jeg vet hadde begge stiene ført til Cambolo - og kanskje er den andre kortere og mindre farlig?

 

Likevel er jeg fornøyd med resultatet, naturligvis! og det er kanskje det viktigste?

Onsdag i forrige uke var jeg noen timer i Banaue før jeg hyret en motorsyklist til å ta meg til Batad Junction. Der hoppet jeg av, pakket snippsekken og for opp på fjellet til fots. Ved Settle Batad tok jeg en hvil, kjøpte noen peanøtter og drakk vann. Herlig!

 

Så bar det nedover mot selve Batad. Da jeg kom til en liten klynge med hus ble jeg stoppet ved en bod hvor jeg skulle registrere meg, en praksis jeg er blitt vant med de siste ukene.

 

Videre bar et til the Falls en liten times gange fra Batad. Deretter gikk turen mot Cambolo. Det skulle være overkommelig å finne dette stedet, selv for en turist på egenhånd. Da det i hele tatt var noen som mente jeg kunne klare det, tenkte jeg at det ville bli ett match. Samtidig var det er klart flertall som anbefalte en guide, men jeg er blitt ganske lei av alle disse småutgiftene som går til alt mulig rart det viser seg at man ikke trenger, eller ikke trengte å betale for en gang. På den annen side går det ihvertfall til en slags god sak...

 

En enkel veibeskrivelse var alt jeg hadde. Opp på toppen der, og nedover - så ser du det! Vel. Når det gjaldt veien opp var det korrekt nok. Senere delte stien seg både i to og tre, opptil flere ganger - så det tilsvarer mange muligheter, men det skal jeg komme tilbake til en annen gang.

 

Jeg foretok noen valg, og etter en stund hadde jeg brukt omtrent så mye tid de lokale hadde skissert. Dermed begynte jeg å føle en viss usikkerhet, for jeg pleier å ligge et hestehode foran estimatene deres. Så kom det for en dag, tegn på en slags sivilisasjon. En gris lusket rundt på stie foran meg. Da snakker jeg ikke om en bleik, delvis solbrent brite eller tysker som har forvillet seg til Filippinene for å finne seg en ung Filipina. Det er mange slike rundt omkring, men denne gangen var det en ekte gris. En sort sådann. Og jeg tenkte med meg selv at da burde det være noen fol i nærheten. Jeg vet ikke om resonnementet er godt, men det virket fornuftig da.

 

Så endelig traff jeg noen folk. De syntes nok det var snålt at jeg kom sånn alene, men de kunne bekrefte av Cambolo var lie om hjørnet, så det var bare å glede seg!

 

Takk og lov! Dagen etter bar det videre...

Dersom det gang på gang viser seg at man får gratis påfyll av bensin av staten om man skulle kjøre tom, er det de færreste som ville bytte over til diesel (eller et annet brennstoff) som skulle vise se å være billigere om man måtte betalt for bensinen selv.

 

Det var et av poengene jeg glemte i forrige blogpost.

 

Fler eksempler? Vel, på utestedet Spicy Fingers får vi (europeere) stadig gratis Jägermeister-shot når vi er ute. Da dette har skjedd alle de fire onsdagene vi har vært der til nå er det lite som tyder på at vi kommer til å ville betale for dette senere. Henry Poulson og de andre kan ønske så mye de vil at private investorer skal gå inn i høyrisikable investeringer, men så lenge det viser seg at myndighetene spytter inn mer og mer penger, og har sagt at de vil gjøre det de kan for å unngå katastrofe så tilpasser aktørene seg til dette.

 

Det blir som om folka på Wall Street gjør det de alltid har gjort. Hva med å gjøre dem arbeidsledige så kan de grave tunnel mellom Oslo, Bergen og Stavanger...

 

 

e

En krise tar over nyhetsbildet. Hvordan dette påvirker den enkelte har jeg ikke helt klart for meg. Makati ser uansett ut til å ri stormen av, men de mer langsiktige konsekvensene vet jeg ikke noe om.

 

Professorer og økonomer snakker om hvor viktig et velfungerende pengemarked er for finansmarkedet, og økonomien forøvrig. "Det er som rennende vann" eller som oksygen for mennesker. Det får så være.

 

Sentralbankene, myndighetene, har muligheten til å tilføre bøttevis av "oksygen", "eller friskt vann", om du vil, til økonomien. Frem til nå har de stort sett valgt å kjøpe opp større selskaper som har gjort seg store og rike på en eventyrlig vekst i noe som nå ser ut til å ha vært en boble. Amerikanske politikere har vedtatt å bruke over 700 milliarder dollar i et forsøk på å redde store bankinstitusjoner. Det tilsvarer over 4000 milliarder kroner, eller godt over 2 norske "oljefond". Det er rimelig å anta at denne summen penger kunne blitt brukt til omtrent 10 millioner årsverk [400 000 kr pr. stk.].

 

Det er umulig for meg å anslå hva dette betyr, men dersom det er 300 millioner mennesker i USA, og arbeidsledigheten øker med noen prosent skulle man tro at det ville være rimeligere å bruke pengene i bunnen av pyramiden, i stedenfor på toppen!

 

Dessuten kan det se ut til at myndighetene tilbyr "friskt vann" og heller det rett ut i havet. Det vil ta lang tid før dette kommer den gemene hop tilgode.

 

Nylig gikk de viktigste sentralbankene inn for å redusere rentene. Dette kan hjelpe de som plutselig har fått økte rentekostnader, for finansinstitusjonene handler stort sett på spreads, og hvor på skalaen denne spreaden er er ikke så interessant.

 

Videre bør sentralbankene låne penger til finansinstitusjonene for å få nok likviditet i systemet. Dermed kan bankrentene reduseres. Følgende kan være økt inflasjon, og det ønsker vi muligens ikke. Ihvertfall ikke for mye.

 

Mye er ganske anderledes nå, enn da jeg forlot Norge for en måned siden...