Alle Manil'esere skryter av Puerta Galera, og området fremstår som det naturlige reisemålet for lokale som ønsker seg vekk fra byen for en helg, langhelg eller ferie. Området er rimelig og, trolig viktigere, det er mulig å komme seg dit med billige transportmidler.

 

Så, vi bladde opp området i ulike reisebøker og konkluderte med at det kunne være verdt et besøk, for en helg. Fredag formiddag kom vi oss til busstasjonen for sørgående busser og satte oss tilrette. Vel fremme i Batangas Pier kom vi oss etterhvert ombord i en båt som tok oss til Puerta Galera, og etterhvert White Beach, som er en av de mer kjente strendene i Puerta Galera-området. Dagen etter tok vi en fjelltur til en foss før vi leide en båt som tok oss til ulike øyer på vei til Sabang, som er et område hvor nattelivet skal være bedre.

 

I White Beach bestod underholdningen stort sett av menn som kledde seg ut som damer, og lagde show med playback. Det så ut til at de hadde det fantastisk morsomt selv. Reisefølget mitt, noen jenter, undersøkte aktørene nærmere og meddelte at de var imponerte over hvor glattbarberte leggene deres var. Sabang var på sett og vis det motsatte. Der var det flere discotek - eller; det het discotek, men det var ikke som discotek jeg har vært på tidligere. Musikken var som steder flest i Filippinene, men dansegulvet [eller dansebordet] var forbehold ansatte, og gjestene måtte pent sitte å se på. Reisefølget mitt var de eneste jentene tilstede som ikke jobbet der, ellers var det en bråte koreanere, europeere og andre turister som flesket seg. I motsetning til showet i White Beach så det ikke ut til at aktørene hadde det noe kjekt i hele tatt, og det er jo forståelig. Prislisten viste at drikke for gjester var omtrent halv pris i forhold til de som jobbet der. Det var ikke nødvendigvis for å unngå at de ansatte ble beruset, men meningen var at gjester skulle spandere drinker på de ansatte og de ansatte ville ikke bare få drinken, men også en slant av prisen - festlig!

 

Vel; det hele er jo bare trist - en av vennene mine snakket med noen av de som jobbet der, og det virket som de ønsket å tjene nok penger til å reise tilbake til Manila! og det skjønner jeg godt!

 

Vi gikk fort lei av Sabangs natteliv, eller kveldsliv som var det eneste vi opplevde før vi trakk oss tilbake til bungalowen. På veien tilbake skulle jeg til å kjøpe en gitar, men det viste seg at selgeren hadde gått for kvelden! Det er litt sånn her...

 

 

Nå nettopp var jeg innom kinomatografen like over gaten. Jeg lurte på om morgendagens James Bond-premiere var utsolgt. Til min overraskelse var svaret at de ikke engang visste når de ville sende den, eller om de i hele tatt skulle vise den! Med andre ord har de ikke solgt noen billetter ena, så det er nok ikke utsolgt...

Et stadig tilbakevendende tema i livet mitt er hvor lite viktig resultatet av en beslutning er. Beslutningen blir ikke nødvendigvis god på grunn av at resultatet er godt, men det er jo ønskelig. Man kan tenke seg at man tar en høyrisikabel avgjørelse, som i 99 av 100 tilfeller vil føre til noe kjipt. Likevel kan denne ene gangen føre til suksess. Ofte er det slik at man ikke ante konsekvensene av avgjørelsen man tok, men likevel priser man seg lykkelig for at man tok den riktige avgjørelsen...

 

Vel - det var dette med etterpåklokskap da. Som sagt er det bedre å være etterpåklok, enn å aldri være klok!

 

Da jeg satte avgårde fra "the Falls" til Cambolo kom jeg etterhvert til en "veiskille" hvor jeg måtte velge høyre eller venstre. Jeg så noen hytter oppe  fjellsiden, og tenkte med meg selv av det var nok Cambolo. Samtidig analyserte jeg terrenget grovt og tok stienes tydelighet i betraktning og satte avgårde mot venstre. Etter litt følte jeg meg trygg på at det var rette veien. Jeg kom nærmere hyttene jeg tidligere hadde navigert ut fra, uten å komme helt bort til dem... Etter å ha støtt på grisen, beskrevet igår, viste det seg at stien jeg var på langt ifra gikk innom hyttene jeg trodde var Cambolo.

 

I løpet av den neste timen kom jeg til nok et stiskille. Jeg valgte den tydeligste videre, og heldigvis kom jeg til Cambolo uten å måtte gjøre om på noen valg. Så da kommer jo spørsmålet opp igjen. Var avgjørelsen av å ta til venstre ved det første veiskillet en god avgjørelse? Den ble tatt på grunnlag av at hyttene jeg så var Cambolo, noe de ikke var. Dessuten gikk ikke stien innom disse i hele tatt! For alt jeg vet hadde begge stiene ført til Cambolo - og kanskje er den andre kortere og mindre farlig?

 

Likevel er jeg fornøyd med resultatet, naturligvis! og det er kanskje det viktigste?

Onsdag i forrige uke var jeg noen timer i Banaue før jeg hyret en motorsyklist til å ta meg til Batad Junction. Der hoppet jeg av, pakket snippsekken og for opp på fjellet til fots. Ved Settle Batad tok jeg en hvil, kjøpte noen peanøtter og drakk vann. Herlig!

 

Så bar det nedover mot selve Batad. Da jeg kom til en liten klynge med hus ble jeg stoppet ved en bod hvor jeg skulle registrere meg, en praksis jeg er blitt vant med de siste ukene.

 

Videre bar et til the Falls en liten times gange fra Batad. Deretter gikk turen mot Cambolo. Det skulle være overkommelig å finne dette stedet, selv for en turist på egenhånd. Da det i hele tatt var noen som mente jeg kunne klare det, tenkte jeg at det ville bli ett match. Samtidig var det er klart flertall som anbefalte en guide, men jeg er blitt ganske lei av alle disse småutgiftene som går til alt mulig rart det viser seg at man ikke trenger, eller ikke trengte å betale for en gang. På den annen side går det ihvertfall til en slags god sak...

 

En enkel veibeskrivelse var alt jeg hadde. Opp på toppen der, og nedover - så ser du det! Vel. Når det gjaldt veien opp var det korrekt nok. Senere delte stien seg både i to og tre, opptil flere ganger - så det tilsvarer mange muligheter, men det skal jeg komme tilbake til en annen gang.

 

Jeg foretok noen valg, og etter en stund hadde jeg brukt omtrent så mye tid de lokale hadde skissert. Dermed begynte jeg å føle en viss usikkerhet, for jeg pleier å ligge et hestehode foran estimatene deres. Så kom det for en dag, tegn på en slags sivilisasjon. En gris lusket rundt på stie foran meg. Da snakker jeg ikke om en bleik, delvis solbrent brite eller tysker som har forvillet seg til Filippinene for å finne seg en ung Filipina. Det er mange slike rundt omkring, men denne gangen var det en ekte gris. En sort sådann. Og jeg tenkte med meg selv at da burde det være noen fol i nærheten. Jeg vet ikke om resonnementet er godt, men det virket fornuftig da.

 

Så endelig traff jeg noen folk. De syntes nok det var snålt at jeg kom sånn alene, men de kunne bekrefte av Cambolo var lie om hjørnet, så det var bare å glede seg!

 

Takk og lov! Dagen etter bar det videre...

Dersom det gang på gang viser seg at man får gratis påfyll av bensin av staten om man skulle kjøre tom, er det de færreste som ville bytte over til diesel (eller et annet brennstoff) som skulle vise se å være billigere om man måtte betalt for bensinen selv.

 

Det var et av poengene jeg glemte i forrige blogpost.

 

Fler eksempler? Vel, på utestedet Spicy Fingers får vi (europeere) stadig gratis Jägermeister-shot når vi er ute. Da dette har skjedd alle de fire onsdagene vi har vært der til nå er det lite som tyder på at vi kommer til å ville betale for dette senere. Henry Poulson og de andre kan ønske så mye de vil at private investorer skal gå inn i høyrisikable investeringer, men så lenge det viser seg at myndighetene spytter inn mer og mer penger, og har sagt at de vil gjøre det de kan for å unngå katastrofe så tilpasser aktørene seg til dette.

 

Det blir som om folka på Wall Street gjør det de alltid har gjort. Hva med å gjøre dem arbeidsledige så kan de grave tunnel mellom Oslo, Bergen og Stavanger...

 

 

e

En krise tar over nyhetsbildet. Hvordan dette påvirker den enkelte har jeg ikke helt klart for meg. Makati ser uansett ut til å ri stormen av, men de mer langsiktige konsekvensene vet jeg ikke noe om.

 

Professorer og økonomer snakker om hvor viktig et velfungerende pengemarked er for finansmarkedet, og økonomien forøvrig. "Det er som rennende vann" eller som oksygen for mennesker. Det får så være.

 

Sentralbankene, myndighetene, har muligheten til å tilføre bøttevis av "oksygen", "eller friskt vann", om du vil, til økonomien. Frem til nå har de stort sett valgt å kjøpe opp større selskaper som har gjort seg store og rike på en eventyrlig vekst i noe som nå ser ut til å ha vært en boble. Amerikanske politikere har vedtatt å bruke over 700 milliarder dollar i et forsøk på å redde store bankinstitusjoner. Det tilsvarer over 4000 milliarder kroner, eller godt over 2 norske "oljefond". Det er rimelig å anta at denne summen penger kunne blitt brukt til omtrent 10 millioner årsverk [400 000 kr pr. stk.].

 

Det er umulig for meg å anslå hva dette betyr, men dersom det er 300 millioner mennesker i USA, og arbeidsledigheten øker med noen prosent skulle man tro at det ville være rimeligere å bruke pengene i bunnen av pyramiden, i stedenfor på toppen!

 

Dessuten kan det se ut til at myndighetene tilbyr "friskt vann" og heller det rett ut i havet. Det vil ta lang tid før dette kommer den gemene hop tilgode.

 

Nylig gikk de viktigste sentralbankene inn for å redusere rentene. Dette kan hjelpe de som plutselig har fått økte rentekostnader, for finansinstitusjonene handler stort sett på spreads, og hvor på skalaen denne spreaden er er ikke så interessant.

 

Videre bør sentralbankene låne penger til finansinstitusjonene for å få nok likviditet i systemet. Dermed kan bankrentene reduseres. Følgende kan være økt inflasjon, og det ønsker vi muligens ikke. Ihvertfall ikke for mye.

 

Mye er ganske anderledes nå, enn da jeg forlot Norge for en måned siden...

Ikke overraskende har vi observert en del fattigdom i og rundt Makati. På vei hjem sene kvelder dukker det stadig opp små barn som ønsker å selge roser eller få småpenger. Jeg har aldri vært spesielt god til å støtte slike foretak, muligens med en tanke om at midlene ikke når de jeg ønsker å hjelpe uansett.

 

De har innsett at salgsargumentet ”for your girlfriend” ikke fungerer på meg, og jeg har vært tydelig på at jeg ikke har penger å gi bort. Noen ganger følger en eller flere etter meg og begynner å prate om at de er sultne, eller trenger penger til ”education”. De siste årene har jeg innsett hvor grunnleggende viktig utdannelse kan være, og ønsker å hjelpe. Så jeg foreslår jeg kan kjøpe en bok. Noe som er vanskelig når bokbutikkene er stengt uansett.

 

En kveld for noen uker siden slo ei lita jente følge med meg, og jeg klarte fint å unngå å kjøpe blomst, og jeg ga heller ikke noen penger til utdanning. ”I’ll buy you some food, what do you want?”. Jeg visste KFC var på veien, så jeg tenkte hun kunne få noe der. Hun foreslo ”MiniStop” som er en døgnåpen butikk som også har noe fastfood-greier. Greitt det, det er en omtrent der jeg bor.

 

Spaserturen var på vel tre minutter, og jeg forsøkte hele tiden å holde ”pace’n” oppe for å bli ferdig med det hele. Jenta hang litt etter, men plutselig var hun på høyde med meg igjen…

 

Vel fremme ved ”MiniStop” spurte jeg hva hun ville ha, og hun ville ha kylling. ”Hvor mange?” ”To”. Ok. Plutselig dukket det opp en flaske Mountain Dew på disken, som jeg visstnok og skulle betale for. Så forsvant hun ut. Like etterpå kom hun tilbake med to småtasser til. De hadde tydeligvis kommunisert på veien, og nå så de gode muligheter til å hogge løs på byttet [litt voldsom ordbruk kanskje…]. De ville alle ha en flaske drikke hver, men da satte jeg ned foten og sa nei, dere får dele den ene. Så økte jeg antallet kylling til fire og tenkte de ville være fornøyde med det.

 

Da det nærmet seg betaling kom det nok et nytt forslag. ”Extra rice”. Nå må dere gi dere. Det viste seg at en kylling i grunnen var en meny med kylling og ris for en person, så de fire kylling-menyene de tre små barna fikk bør være en del.

 

Kalaset kostet litt over 250 Pesos.

 

Neste gang skal jeg kanskje nøye meg med å gi noen småmynter?

 

For et par dager siden møtte jeg jenta igjen, for første gang siden ”MiniStop”. Da var det ”long time no see”, og hun droppet prat om blomster og kjærester og foreslo ”MiniStop” med en gang. Da jeg var avvisende kom rekken med ”still hungry”, ”no education” osv. Jeg gikk noen meter videre med bestemte skritt og sa nei, og plutselig sluttet hun å følge etter. Mulig de har ”designated areas”.

 

 

Jeg har akkurat skrevet ferdig mitt "paper" om "economies of scope and scale", og i den forbindelse er det naturlig å trekke frem diseconomies of scale. Er ikke det når man øker input uten at output øker, eller i verre tilfeller output reduseres? Uansett -

 

Som tidligere fortalt er det enormt mange ansatte i "counters" rundt omkring. Likevel blir det kø med en gang man nærmer seg kassen. Alt går så sykt sakte, og det nytter ikke at det er mange ansatte, når alle handler må via kassen - som er flaskehalsen. Noe annet som gikk opp for meg idag er at når jeg er ute og går tenker jeg at jeg burde kjøpt meg en ny shorts, eller to. Ikke at det er noe galt med de jeg har... eller jo, forresten!

 

Likevel; når jeg kommer meg inn i kjøpesenteret er det uansett så kaldt at det eneste jeg kan tenke meg å kjøpe er bukser... Så nå har jeg ihvertfall fått meg en ny bukse - godt fornøyd med det.

 

Nå har jeg så smått begynt å bli kjent i de ulike butikkene, kjøpesentrene og vet hvor og når jeg bør gå hit og dit. Likevel er det mye heft. For å komme seg til Glorietta, må man gjennom Landmark. Landmark er en stor butikk med alt mulig. Og så er det en drøss med ansatte som hele tiden spør om man trenger hjelp, ønsker å kjøpe det de har for hånden, elle bare står der. Men hvis du nærmer deg tar de på smilet og ønsker å selge. Det blir omtrent som å spille pacman. Mellom noen av reolene er det ikke ansatte, så trikset er å kartlegge hvor det er ansatte og hvor det ikke er, for så å velge den ruten med minst motstand. I dag endte jeg opp med seks par sokker, som jeg strengt tatt trengte- så det er ikke så ille.

 

Forresten; så har jeg og 2 grønne håndkleder mer enn i morges. Fargen valgte jeg for å skille meg ut fra alle andres hvite. Først ble jeg tilbudt et "Premium" til 500 pesos, men endte opp med to andre til under halve prisen. Hvor mye koster et stort håndkle i Norge?

 

 

E

Witam wszystkich czytelnikow blogu Eivinda!

Ja niestety do nich nie naleze, gdyz nie bylo mi dane nauczyc sie tego niezwykle pieknego jezyka..

W sumie to i tak wszystko jedno, co tu napisze, bo malo kto zna polski w europie..

Ale bedac tutaj zaciesniamy relacje miedzy roznymi krajami, nacjami, rasami..

Dowiedzialam sie ostatnio, ze Murzyni stosuja kremy do opalania, co mnie troche zaskoczylo..

Jesli chodzi o Norwegie: Eivind pokazal mi zdjecia ze swoich wypraw w gory i musze powiedziec, ze dokladnie tak wyobrazalam sobie Norwegow- biegowki, snieg, chatka z drewna w lesie..mam nadzieje, ze kiedys uda mi sie odwiedzic ten kraj, zobaczyc fiordy, w koncu uzyc biegowek rodzicow (w Polsce nie zawsze jest odpowiednio duzo sniegu)..'

Jesli chodzi o Eivinda to musze go pochwalic, bo jest jedynym czlowiekiem, ktory chce grac ze mna w Scrabble tutaj..wprawdzie teraz nie moze grac, bo niby ma cos napisac o economy of scale, a lezy i mysli.. ale niech go tam! inna obserwacja: brzydko pisze- siedzimy razem na Social Entrepreneurschip..swoja droga ciezkie zajecia, bo jestesmy zmuszani do brania udzialu w dyskusj..

skonczyla mi sie wena

generalnie polecam wszystkim FIlipiny- cudowne miejsce, wspaniali ludzie, przepiekne krajobrazy!

mam nadzieje, ze chociaz ktos to przeczyta i zrozumie:)

specjalnie dla Was, z Filipin, po polsku

pozdrawiam

Kasia

For noen dager siden overnattet jeg på et "Bed & breakfast" hvor de ønsket velkommen med søte smil og "Merry Christmas"-over døra. Julepynt var det også på døra inn til rommet. Festlig. Jeg spurte om de alltid hadde julepynt oppe, men det lo de bare av - "vi pynter ikke til jul før i september, are you crazy?" Så sånn er det.

 

På kjøpesentrene er det også fullt av juletræt, julelys og butikker bugner over av julestæsj.

 

I går stakk jeg innom den nærmeste kafeen til der jeg bor. Bo's Coffe House. Det liknet Starbucks, men det var grats Wi-Fi der. I tillegg hadde de bredt utvalg av kaker, kjeks og kaffe, som Starbucks. Klokken var over 10 på kvelden [22], og jeg var egentlig på jakt etter noe ordentlig mat. Så jeg spurte om de hadde noe annet enn kake og cookies. Den ansatte henviste meg til "breakfast"-menyen. Til min store glede og forbauselse serverte de fortsatt frokost. Noe han ikke syntes var unaturlig i hele tatt.

 

Skjønt, frokost og frokost - jeg ente opp med 2 pannekaker, bacon, egg og to toast med skinke og ost. Med sirup på pannekakene ble dette et herlig måltid. Faktisk de beste pannekakene jeg har smakt utenfor heimen. Så IHOP kan ta seg en bolle...

 

The Pancake House her i byen serverer ikke bare pannekaker. Jeg ser frem til å prøve burgeren og steak-en deres etterhvert.

 

 

E

ATM'ene her i Filippinene viser seg å være ganske ustabile, men det hender man klarer å ta ut penger. Da kommer valutaen ut i 500-sedler. 500 pesos er verdt omtrent 60 NOK - tror jeg. I så henseende er det jo naturlig å tro at 500-selder er en hendig valør. Det er ikke like vanlig å bruke betalingskort i butikker her som det er hjemme. Ofte er det rett og slett umulig å betale med kort. Det skulle jo vært naturlig å tro at et måltid mat ville koste rundt 60 NOK, så når man gyver løs på nærmeste fastfood-sjappe, eller MiniStop for den saks skyld, for å få kjøpt seg noe å bite kunne man tro en 500-lapp var gunstig. Når varene er slått inn, viser det seg gjerne at det hele kom på den nette sum av 45,37 Pesos. Da det ikke er mulig å betale med kort er eneste mulighet å tilby 500-lappen, som strengt tatt ikke er så mye penger. Det er først når man får tilbake vekslpengene at man skjønner at pengene virkelig monner.

 

Det blir som om man i Norge skulle betalt med en 500-lapp hver gang man skulle handle for tett oppunder 50 NOK.

 

Her i landet bruker de faktisk 100-dels pesos og. 1 sentavos er nesten ikke verdt noen verdens ting. Det er jo helt vanvittig.

 

 

Like utenfor AIM [Asian Institute of Management]s område i Makati, Metro Manila, Filippinene er det en mangefelts hyppig-trafikkert bilvei. Per definisjon er det nok 2 felt i den ene retningen, og 3 felt i den andre. Likevel er det slik at det ikke spiller noe rolle hvordan veimarkeringen er utført. Bilene blir kjørt d det er plass, uavhengig av striper.

 

Det er en fotgjengerovergang som knytter AIM-området til Greenbelt 1, som er en del av Greenbelt-kjøpesenteret som består av 5 deler. Derfra kan man gå tørrskodd til både Landmark og Glorietta. Dersom man følger Trygg Trafikks singel-LP fra oppveksten min i forhold til å komme seg over veien vil man bli stående i all evighet. Jeg huskkke sangen nøyaktig, men det var noe med å se til venstre, høyre og venstre og vente til bilen stoppet før man tok seg over veien. Her stopper ikke bilene, med mindre man er like foran dem. Sånn sett flyter trafikken veldig bra i Makati.

 

Og hva skal man egentlig med fotgjengerne? Det er alltid ledige taxier i området, og på landsbygda er det fort gjortå få tak i en tricykel om det skulle være nødvendig. Folk som spaserer er bare til heft. Mange steder er det fortau, men det er stort sett for å knytte sammen butikker og kjøpesenter. Jeg er faktisk overbevist om at den enkleste veien mellom to steder her er via kjøpesenter. Det er trygt og godt, og det hefter ikke trafikken nevneverdig.

 

Det er mulig det er fordi jeg er sønn av mor og far at jeg har en trang til å gå rundt i byer jeg er ukjent i, men det føles helt naturlig for meg. Når jeg tenker meg om skulle jeg tro at det var fordi jeg regner med å få et mer riktig inntrykk av byen ved å gjøre det. For å få ett best mulig inntrykk av byen, og hvordan det er å leve der, bør man vel heller gjøre det de lokale gjør? Her er mye tilrettelagt for fotfolket, men det er stort sett i trygg avstand fra den farligere trafikken. Å hele tiden tilrettelegge bybildet de spaserende har en stor kostnad. Bare infrastrukturen i seg selv med fortau, fotgjengeroverganger, gatelys og annet tilsier en høy kostnad. I tillegg kommer de samfunnsøkonomiske kostnadene ved personskader og ikke minst forsinkelser i trafikken. Jeg tror på gangbroer, og flittig bruk av taxier. Ved at de som først skal kjøre får kjøre mye skulle man gjerne tro at de ville bli bedre sjåfører enn om alle skulle kjøre litt?

 

 

Fredag var det bursdagsfest for en av ISEPene. Før det arrangerte AIM velkomstfest for oss, så da startet kvelden allerede kl 17 med drinker, enkel servering, ice-braker-leker og presentasjon av utvekslingsstudentene (innveksling?). I god indisk-filippinsk stil var festen så og si ferdig kl 1930, så da var det bare å rigge opp karaokeanlegget. Indere er kjent for å drikke en øl, og det holder for hele kvelden. For oss andre er det ikke så farlig, men det er lettere å bidra på karaoken når det er litt senere. Frem mot 2230 ble det likevel tid til Take on me og et par andre hits.

 

Så bar det rundft på det lokale kjøpesenteret for å finne bursdagsgave. Vi var tre stykker i gavekomiteen, og endte opp med at gavekort ville være en passe god løsning. Så da måtte vi faktisk gjennom Greenbelt 1 og 3 samt Landmark for å komme til Glorietta. Der var vi så heldige at stedet hvor de olgte gavekort  like i nærhetav en plass de solgte ballonger. Til min store glede var det mulig å få ting inni ballongen. Så da var det jo bare å "pakke" gavekortene inn i ballongen! Så kjøpte vi noen ekstra ballonger, for moroskyld.

 

Rundt elleve var vi festklare og prutet oss til en taxitur til Embassy for 100 pesos. Jeg er fortsatt urutinert i taxi-prute-gamet og var godt fornøyd med å få turen for 100 pesos, blant annet siden taxisjåføren begynte på 150 pesos. Det viste seg i ettertid at taksameterprisen er ca. 65 pesos. Turen var vel på en mil, eller så - og 100 pesos er omtrent 12-14 kroner, så det er uansett ikke allverden...

 

Embassy er en av de dyreste og "beste" klubbene i Makati, som er den økonomiske hovedstaden i Filippinene. Bursdagsbarnet inviterte oss som VIP-er, så da bar det opp på en avsats hevet over resten av klubben. VIP-opplegget var blant annet slik at man måtte betale for bordet. I dette tilfellet hadde vi to bord, til 10 000 pesos hver. I og med at vi ar over 20 stykker ble det ikke så mye på hver. Nå skal ikke jeg skryte av at jeg har så mye peiling på dette, men jeg ble likevel overrasket da jeg fikk vite at da man hadde betalt for bordene fikk man drikke tilsvarende det samme beløpet! Så er jo alt av drikkevarer betydelig mye billigere her enn hjemme i utgangspunktet - selv om Embassy er 4 ganger så dyrt som det lokale utestedet ved AIM.

Vi koste oss ihvertfall. Mot slutten av kvelden var det allsang med Wonderwall av Oasis, ett vers i det minste!

 

Klubben stengte (allerede) 0230. Sønnen til borgermesteren ble visst skutt i eller i nærheten av Embassy for en tid tilbake. I ettertid har Embassy måtte stenge tidligere. Ikke vet jeg. Slagordet som stod på en del av de ansattes t-skjorter var noe som "alt du vil ha av en nattklubb, minus 2 timer".

 

Forøvrig er klubben delt i to. En VIP-del hevet over gulvet hvor det er mest housemusikk. Den andre delen er mer pop og hiphop, og det er nturligvis ofte vel så morsomt å menge seg med folket!

 

 

Da var det endelig tid for å bli kjent i byen vi hadde flyttet til. Etter å ha vært i "Manila" i tre-fire-dager og stort sett vært i det som ble omtalt som den beste delen av byen med kjøpesentrene Greenbelt, Landmark og et på G. Jeg tipper alt dette er innen en radius på 1 kilometer. Likevel er det blitt en del taxi hit og dit, for det er vanskelig å orientere seg. Likevel er det mye som tyder på a hele verden er trøkket sammen på dette området. Med allskens restauranter har vi hatt t variert kosthold, og de har  og med tilbudt norsk laks. Når jeg tenker over det lurer jeg på om norsk laks betyr at den er fisket i Norge, eller om den er vokst opp i Norge?

 

Samme det, kanskje! Det ser ut til at de har alt i det nevnte området, bortsett fra fotballbane.

 

Tilbake til bli-kjent-turen. Deet gikk opp for oss at det vi trodde var "Manila" i virkeligheten var Metro Manila, som består av mange er som er vokst sammen. Manila er hovedstaden i Filippinene, er en liten del av Metro Manila, og i realiteten er Manila fortsatt hovedstaden fordi alle i verden tror det er riktig, for de forsøkte å endre hovedstaden til Quezon City, for der ligger alle departementene og det statlige styret. Siden Quezon City ikke er viden kjent ble det for vanskelig å skifte, så derfor er fortsatt Manila hovedstaden. Det meste av Filippinenes historie fra 1500 og tre hundre år fremover er skrevet på grunnlag av det rundt 400 spanjoler foretok seg innen for en stor og tykk mur i Manila, nede med Manila Bay. Koselig!

 

Vi fikk en kort omvisnng i nasjonalmuseet. Etterpå fikk vi en time til å se på resten. Da jeg hørte at en time var nok til å se gjennom museet ble jeg overrasket, da huet museet var i var større enn Louvre. Men utstillingen bestod av to interessante ting, og det var to enorme malerier av to lokale kunstnere. Likevel var kanskje bildene som malerier så fascinerende, men det ene, som målte 4 ganger 7 meter var blitt fraktet fra Spania til Filippinene, i ett stykke. Kunstneren hadde brukt 9 måneder på å lage det. Konservatorene brukte 1 dag pr. kvadratcm når de renoverte det. Det andre maleriet husker jeg ikke noe om.

 

Resten av museet var fullt av ting, bortsett fra et par ting, som en barneskoleklasse vil raske med seg etter en tur i skogen inkludert til og fra skogen.

 

I tillegg var vi innom Intramurous, hvor spanjolene altså holdt til. Der var det  fort, og en rekke bygninger som var i klassisk kolonistil. Ulykken var muligens at det plutselig ble et kraftig regnskyld som ikke sluttet før besøket var over. Foruten det tror jeg det hadde vært spennende å virkelig sett hva det var.

 

Til slutt stoppet vi med Mall of Asia, som turguiden mente var verdens 8. underverk. Det var ihvertfall blant verden 5 største kjøpesenter mente han, men skøytebane i kjelleren og greier. Det var det utenfor Rio i Brasil også...

 

Jaja. Kjøpesenteret var stort, ingen tvil om det. Ærlig talt så brydde det meg ikke så voldsomt. Vi spiste lunsj på en "italiensk" restaurant, og drakk BOs kaffe. Fin det. Så kikket vi litt i butikkene.

 

Så bar det tilbake til skolen. Turen foregikk med buss, som er en del av et trafikkbilde. Vi ble fortalt at lørdagen var en god dag for sightseeing, for da var det ikke så mye trafikk. Vel. For meg så det ut til å være rushtid, i norsk målestokk. Alternativkostnaden til folk her nede ser ut til å være lav, for de ser ut til å trives i køer. Med tuting, raske feltskift og mange filer i alle retninger var strengt tatt buss-kjøringen, som trolig også var det vi gjorde mest av på denne turen, var det som, så det kan nok være kjekkere å komme tilbake etter oppholdet har vært litt lenger, og vi vet mer hva som er bakgrunn for hva. Så! Historien i seg selv virker spennende nok, men de er ikke så gode på å formidle det her borte.

 

Greitt.

 

... 19:07 11. september 2008. Jeg opplever det ikke slik!

 

Det vil si; siden jeg omgås mange folk som bor her, eller av andre årsaker har kommet seg mer inn i døgnrytmen her nede påvirker jo det væremåten min.

 

Det er mye snålt med å fly. Det rent fysiske tilknyttet å få mange tonn til å seile trådløst gjennom luften er fascinerende, selv om noen kanskje da vil hevde at en trådtilknyttet løsning ville være vel så interessant, så vil jeg si at vi allerede blant annet har skieiser, monorails og Ulriken.

 

Da jeg satte meg på flyet rundt kl 13 på tirsdag hadde jeg lite fore. Bortsett fra obligatoriske måltid, mellomlandinger, sikkerhetssjekker og venting var det om å gjøre for meg å komme meg til Manila. Ett mål for øye. Da jeg landet i Manila hevdet de at klokka var rundt 15. I forhold til hvor mye jeg hadde produsert på det som på klokken da kunne se ut som 2 timer må jeg innrømme at det så rimelig ut. På den annen side var jeg mye trøttere enn tidsrommet skulle tilsi.

 

Når jeg flyr er det som at verden står stille. jeg får ikke gjort noe særlig, og ønsker ikke å gå glipp av noe. Da kunne gjerne flyet fungert som en teleport-ordning, slik at man ble flyttet på et øyeblikk, et kort sådann. Dette er første gang jeg har flydd langt, og følt at jeg hadde mulighet til å ta opp igjen hverdagen der jeg slapp den. Etter at jeg har blitt utsatt for en rekke skjemautfyllinger ar jeg innsett at det ikke er riktig dato jeg har gått rundt og følt på. Det er jo 11. september allerede...

 

Lurer på hvordan det blir når jeg skal hjem igjen!

Gratis internettilkobling på Hong Kong-flylass er vel nok en mulighet myndigheten har til å overvåke hopen. Etter hastigheten å dømme er det noen som kontrollerer det jeg skriver fortløpende. De får styre på.

 

Etter Lufthansa-magasinet å dømme strekker Kina seg over 4-5 tidssoner. Likevel hevder det samme bladet at landet kun opererer med en tidssone. Det betyr vel at solnedgangen blir på ganske ulike tidspunkt rundt om i landet.

 

Turen til Hong Kong har godt strykende, og jeg har sikret meg noen tusen filippinske peso. Dette måtte veksles via Hong Kong-dollars. Etter 5 signaturerer hadde jeg en bunke sedler i hånden, så da er det bare å krysse fingrene for at det holder en stund.

 

Hvert øyeblikk er det boarding for flyet til Manila. Blir spennende!

 

 

 

Jada - jeg er ikke helt sikkert på hva som må til for at en pille blir omtalt som "superpillen", men den bestemte formen tyder på at det er et fåtall, gjerne bare en som fortjener det. Det kan ihvertfall bli mer spennende da!

 

Da jeg skrollet gjennom forsiden på www.ba.no tidligere idag kom jeg over en annonse jeg et kort øyeblikk var sikker på var en parodi! Da det viste seg at det ikke var det, må jeg si jeg stiller meg undrende til forretningskonseptet. Reklameteksten var som følger [og jeg vet den i det minste fikk min oppmerksomhet, så man kan jo anta at den virket etter hensikten]; "Superpillen som gir deg yngre hud og færre rynker er nå kommet ut på markedet - helt gratis". Akkurat hva som er "helt gratis" i denne settingen kan man jo lure på, men med første øyekast så det ut til at de som hadde funnet opp denne pillen, som lover noe av det mange ønsker, skal gi den ut gratis. Nå er ikke jeg lege, men det virker for meg fjent å få ny (altså yngre) hud av å spise en pille - med mindre den får huden til å falle av...

 

Nåvel! Hvilken pille synes du fortjener benevnelsen "Superpillen"?

 

 

Jeg fant en bok i en bokhylle, og benyttet store deler av helgen til å lese ordene i den. Forfatteren er John Pilger, og omtales som "en av verdens mest anerkjente undersøkende jounalister, og produsent av dokumentarfilmer". Jeg må innrømme navnet ikke sier meg noe særlig, men skal jeg tro innholdet i boka har han snakket personlig meden rekke viktige personer i verdenspolitikken.

 

Gjennom flere kapitler stiller han spørsmål med medias kritiske kraft i forhold til myndighetenes gjøren og laden. Han beskriver hvordan den vestlige verden gjør det den kan for å holde de resterende 5 milliardene "nede". Noen ganger ser det ikke ut til at makthaverne bryr seg om å fatte seg i pene ordelag heller, og sier rett ut at de gir blaffen i en rekke menneskeliv.

 

Et av mange sitater som er verdt gjentakelse er detteav George Monbiot, om Western Hempisphere Institute for Security Cooperation [Wisch]: "Forutsatt at bevinsene som knytter skolen til vedvarende ugjerninger i Latin-Amerika er betydelig sterkere enn bevisene som knytter al-Qaidas treningsleire til angrepetpå New York, hva skal vi gjøre med "ilgjerningsmennene" i Fort Banning, Georgia? Vel, vi kunne oppfordre våre regjeringer til å øve fullt økonomisk press og forsøke å få utlevert skolens kommananter og stille dem for retten anklaget for delaktighet i forbrytelser mot menneskeheten. Alternativt kunne vi kreve at våre regjeringer angriperUSA, bomber militære installasjoner, byer og flyplasser i håp om å styrte den ikke valgte regjeringen og erstatte den med en ny administrasjon administrert av FN. I tilfellet dette forslaget ikke vinner tilslutning i det amerikanske folk, kunne vi vinne deres hjerter og tanker ved å slippe ned naan-brød og tørket curry i plastposer påstemplet det afghanske flagget."

 

Var mye annet snacks i boka og; anbefales! [selv om det ikke nødvendigvis er sant selv om noen har skrevet det]

 

 

e

På min sykkeltur til og fra Straume suste jeg forbi McDonalds på Vestkanten. På vei tilbake igjen snudde jeg idet jeg hadde passert og tok en pust i bakken. I samme slengen benyttet jeg muligheten til å mimre fra USA og kjøpte meg en McFlurry - denne gangen med Daim, noe de naturligvis ikke har i USA. Herligheten kostet meg 22 kroner. I USA kostet den rundt 2 USD, ca 11 kroner. Min favoritt er likevel Sundae-varianten med hot fudge, sjokoladesaus. I USA får man i tillegg med en liten pose med enda mindre opphugde nøtter - perfekt. Herligheten koster i USA under 1 USD, slik at den med skatter kommer så vidt over 1 USD, og dermed sitter man igjen med en bråte mynter når man betaler med eksempelvis 2 USD.

 

Uansett! Jeg har fortært en del is på McDonalds de siste årene, og mener jeg har en formening om prisene på både McFlurry og Sundae-isen. Til min overraskelse så jeg et reklameskilt på disken som sa at man kunne få et kort som gjorde at man kunne få hver tredje Sundae gratis. I samme slengen så jeg at prisen på produktet var merkelig høy. Jeg spurte jenta bak disken om hva prisen hadde vært tidligere, og hun var enig i at prisen på Sundae-isen hadde økt mer både relativt og absolutt i forhold til de andre produktene - selv om begrunnelsen var at "produktene fra TINE hadde blitt så mye dyrere".

 

Min konklusjon er at "hver 3. gratis"-tilbudet dekkes inn av høyere pris på isen. Ikke at det er noen overraskelse kanskje - noen må jo betale, og selv ikke Ronald McDonald kan drive restaurant uten å tjene penger! For å dekke inn et slikt tilbud skulle man tro at prisen måtte øke med ca. 1/3. I dette tilfellet er dette muligens skjedd. Samtidig vet vi jo at dersom man har rabattkort hender det rett som det er at det ikke blir brukt, eller at det forsvinner - eller man i hele tatt ikke bryr seg!

 

Den store vinneren her er naturligvis McDonalds - med mindre vi kjøper isen vår en annen plass...

 

Hva med Finns-is i Stavanger? En is jeg de siste årene har blitt påspandert av søstre med fast inntekt. Til min forskrekkelse observert jeg at isen nå kostet 40 kr pr. stk. Jeg trodde den kostet 23 kr, for det var det den kostet sist jeg betalte for den!

 

Takk skal dere ha - håper jeg snart er i arbeid selv...

I går syklet jeg en runde som blant annet tangerte Melkeplassen og Sandsli. I ettermiddag tok jeg fatt på en runde rundt Fløien. Ruten gikk via Nesstun, Øyrane torg, Arna og Åsane. Herlig å sykle igjen!

 

Når jeg har kjørt bil til Flesland har jeg lagt merke til den fantastiske sykkelveien på høyre side. Endelig fikk jeg prøve den. Likevel bråstoppet den ved Lagunen, og det var vanskelig å finne utav veien videre til Bergen sentrum. I dag forsøkte jeg å følge sykkel-pilene så godt som mulig. Samtidig registrerte jeg at det som var best skiltet var der det ikke var tillatt for syklister og gående. Stort sett var det ikke skiltet hvor syklistene kunne reise, bare hvor vi ikke kan. Heldigvis var det sjelden mer enn to valg, men det er jo som kjent nok til å kunne velge feil.

 

Fra en mil før Åsane, og til Eidsvåg, var sykkeltraseen latterlig. Den gikk faktisk gjennom en parkegsplass, på kryss og tvers! Skilt kunne jo hjulpet, men jeg tror ikke noen vil være bekjent av et så dårlig sykkeltilbud.

 

Å oppfordre folk til å sykle i Bergen og Bergen-omegn er omtrent som å be danskebåten seile innaskjærs. Alle skjønner [ihvertfall de fleste] at man skal ha spesiell tilknytning til Botnviken for å glede seg over slikt. For all del - det er mange flotte sykkelveier i området. Det dumme er at de plutselig slutter, og man må krysse veien for å fortsette. I tillegg må man store omveier rundt og over tunneler, noe som gjør det hele mer tungvint enn det motoriserte kjøretøy opplever. Man kan jo spørre hvorfor man ikke heller kjører bil? Vel, god kommunikasjon med sykkel er fremtidsrettet!

 

 

 

 

Det er vanskelig å tro det, men når man ser på startlønnen for en økonom, ingeniør eller sykepleier og ufaglærte så varierer det ikke mer enn kanskje hundre tusen kroner. Forskjellen i utviklingen av lønnen til ulike grupper gjør at lønningene blir mer ulike etter flere år.

 

Gjennomsnittslønnen for en økonom er kanskje rundt 400 000 kroner i året. Samtidig hører vi om ingeniører og venner av venner, og til og med ufaglærte, som får utbetalt godt over 300 000 kroner i året. Hva er da vitsen med utdanningen? Man kan få andre jobber. I tillegg ser vi at gjennomsnittslønnen i landet ligger under 300 000 kroner. Det er vanskelig å tro, men det viser seg at det er tilfellet. Samtidig bor jo ikke folk midt i byen, slik at levekostnadene kan være lavere, spesielt om man dyrker sin egen mais til produksjon av substitutt for bensin eller diesel.

 

Vi bør innse at gjennomsnittslønnen er lavere enn det man skulle tro, og er ikke så veldig mye høyere enn det man får utbetalt i trygd. Det kan enten bety at folk i jobb ikke får utbetalt så mye mn skulle tro, ellers er gjengen som mottar trygd så tallrike at de i stor grad preger lønnsstatistikken.