Jeg har akkurat skrevet ferdig mitt "paper" om "economies of scope and scale", og i den forbindelse er det naturlig å trekke frem diseconomies of scale. Er ikke det når man øker input uten at output øker, eller i verre tilfeller output reduseres? Uansett -

 

Som tidligere fortalt er det enormt mange ansatte i "counters" rundt omkring. Likevel blir det kø med en gang man nærmer seg kassen. Alt går så sykt sakte, og det nytter ikke at det er mange ansatte, når alle handler må via kassen - som er flaskehalsen. Noe annet som gikk opp for meg idag er at når jeg er ute og går tenker jeg at jeg burde kjøpt meg en ny shorts, eller to. Ikke at det er noe galt med de jeg har... eller jo, forresten!

 

Likevel; når jeg kommer meg inn i kjøpesenteret er det uansett så kaldt at det eneste jeg kan tenke meg å kjøpe er bukser... Så nå har jeg ihvertfall fått meg en ny bukse - godt fornøyd med det.

 

Nå har jeg så smått begynt å bli kjent i de ulike butikkene, kjøpesentrene og vet hvor og når jeg bør gå hit og dit. Likevel er det mye heft. For å komme seg til Glorietta, må man gjennom Landmark. Landmark er en stor butikk med alt mulig. Og så er det en drøss med ansatte som hele tiden spør om man trenger hjelp, ønsker å kjøpe det de har for hånden, elle bare står der. Men hvis du nærmer deg tar de på smilet og ønsker å selge. Det blir omtrent som å spille pacman. Mellom noen av reolene er det ikke ansatte, så trikset er å kartlegge hvor det er ansatte og hvor det ikke er, for så å velge den ruten med minst motstand. I dag endte jeg opp med seks par sokker, som jeg strengt tatt trengte- så det er ikke så ille.

 

Forresten; så har jeg og 2 grønne håndkleder mer enn i morges. Fargen valgte jeg for å skille meg ut fra alle andres hvite. Først ble jeg tilbudt et "Premium" til 500 pesos, men endte opp med to andre til under halve prisen. Hvor mye koster et stort håndkle i Norge?

 

 

E

Witam wszystkich czytelnikow blogu Eivinda!

Ja niestety do nich nie naleze, gdyz nie bylo mi dane nauczyc sie tego niezwykle pieknego jezyka..

W sumie to i tak wszystko jedno, co tu napisze, bo malo kto zna polski w europie..

Ale bedac tutaj zaciesniamy relacje miedzy roznymi krajami, nacjami, rasami..

Dowiedzialam sie ostatnio, ze Murzyni stosuja kremy do opalania, co mnie troche zaskoczylo..

Jesli chodzi o Norwegie: Eivind pokazal mi zdjecia ze swoich wypraw w gory i musze powiedziec, ze dokladnie tak wyobrazalam sobie Norwegow- biegowki, snieg, chatka z drewna w lesie..mam nadzieje, ze kiedys uda mi sie odwiedzic ten kraj, zobaczyc fiordy, w koncu uzyc biegowek rodzicow (w Polsce nie zawsze jest odpowiednio duzo sniegu)..'

Jesli chodzi o Eivinda to musze go pochwalic, bo jest jedynym czlowiekiem, ktory chce grac ze mna w Scrabble tutaj..wprawdzie teraz nie moze grac, bo niby ma cos napisac o economy of scale, a lezy i mysli.. ale niech go tam! inna obserwacja: brzydko pisze- siedzimy razem na Social Entrepreneurschip..swoja droga ciezkie zajecia, bo jestesmy zmuszani do brania udzialu w dyskusj..

skonczyla mi sie wena

generalnie polecam wszystkim FIlipiny- cudowne miejsce, wspaniali ludzie, przepiekne krajobrazy!

mam nadzieje, ze chociaz ktos to przeczyta i zrozumie:)

specjalnie dla Was, z Filipin, po polsku

pozdrawiam

Kasia

For noen dager siden overnattet jeg på et "Bed & breakfast" hvor de ønsket velkommen med søte smil og "Merry Christmas"-over døra. Julepynt var det også på døra inn til rommet. Festlig. Jeg spurte om de alltid hadde julepynt oppe, men det lo de bare av - "vi pynter ikke til jul før i september, are you crazy?" Så sånn er det.

 

På kjøpesentrene er det også fullt av juletræt, julelys og butikker bugner over av julestæsj.

 

I går stakk jeg innom den nærmeste kafeen til der jeg bor. Bo's Coffe House. Det liknet Starbucks, men det var grats Wi-Fi der. I tillegg hadde de bredt utvalg av kaker, kjeks og kaffe, som Starbucks. Klokken var over 10 på kvelden [22], og jeg var egentlig på jakt etter noe ordentlig mat. Så jeg spurte om de hadde noe annet enn kake og cookies. Den ansatte henviste meg til "breakfast"-menyen. Til min store glede og forbauselse serverte de fortsatt frokost. Noe han ikke syntes var unaturlig i hele tatt.

 

Skjønt, frokost og frokost - jeg ente opp med 2 pannekaker, bacon, egg og to toast med skinke og ost. Med sirup på pannekakene ble dette et herlig måltid. Faktisk de beste pannekakene jeg har smakt utenfor heimen. Så IHOP kan ta seg en bolle...

 

The Pancake House her i byen serverer ikke bare pannekaker. Jeg ser frem til å prøve burgeren og steak-en deres etterhvert.

 

 

E

ATM'ene her i Filippinene viser seg å være ganske ustabile, men det hender man klarer å ta ut penger. Da kommer valutaen ut i 500-sedler. 500 pesos er verdt omtrent 60 NOK - tror jeg. I så henseende er det jo naturlig å tro at 500-selder er en hendig valør. Det er ikke like vanlig å bruke betalingskort i butikker her som det er hjemme. Ofte er det rett og slett umulig å betale med kort. Det skulle jo vært naturlig å tro at et måltid mat ville koste rundt 60 NOK, så når man gyver løs på nærmeste fastfood-sjappe, eller MiniStop for den saks skyld, for å få kjøpt seg noe å bite kunne man tro en 500-lapp var gunstig. Når varene er slått inn, viser det seg gjerne at det hele kom på den nette sum av 45,37 Pesos. Da det ikke er mulig å betale med kort er eneste mulighet å tilby 500-lappen, som strengt tatt ikke er så mye penger. Det er først når man får tilbake vekslpengene at man skjønner at pengene virkelig monner.

 

Det blir som om man i Norge skulle betalt med en 500-lapp hver gang man skulle handle for tett oppunder 50 NOK.

 

Her i landet bruker de faktisk 100-dels pesos og. 1 sentavos er nesten ikke verdt noen verdens ting. Det er jo helt vanvittig.

 

 

Like utenfor AIM [Asian Institute of Management]s område i Makati, Metro Manila, Filippinene er det en mangefelts hyppig-trafikkert bilvei. Per definisjon er det nok 2 felt i den ene retningen, og 3 felt i den andre. Likevel er det slik at det ikke spiller noe rolle hvordan veimarkeringen er utført. Bilene blir kjørt d det er plass, uavhengig av striper.

 

Det er en fotgjengerovergang som knytter AIM-området til Greenbelt 1, som er en del av Greenbelt-kjøpesenteret som består av 5 deler. Derfra kan man gå tørrskodd til både Landmark og Glorietta. Dersom man følger Trygg Trafikks singel-LP fra oppveksten min i forhold til å komme seg over veien vil man bli stående i all evighet. Jeg huskkke sangen nøyaktig, men det var noe med å se til venstre, høyre og venstre og vente til bilen stoppet før man tok seg over veien. Her stopper ikke bilene, med mindre man er like foran dem. Sånn sett flyter trafikken veldig bra i Makati.

 

Og hva skal man egentlig med fotgjengerne? Det er alltid ledige taxier i området, og på landsbygda er det fort gjortå få tak i en tricykel om det skulle være nødvendig. Folk som spaserer er bare til heft. Mange steder er det fortau, men det er stort sett for å knytte sammen butikker og kjøpesenter. Jeg er faktisk overbevist om at den enkleste veien mellom to steder her er via kjøpesenter. Det er trygt og godt, og det hefter ikke trafikken nevneverdig.

 

Det er mulig det er fordi jeg er sønn av mor og far at jeg har en trang til å gå rundt i byer jeg er ukjent i, men det føles helt naturlig for meg. Når jeg tenker meg om skulle jeg tro at det var fordi jeg regner med å få et mer riktig inntrykk av byen ved å gjøre det. For å få ett best mulig inntrykk av byen, og hvordan det er å leve der, bør man vel heller gjøre det de lokale gjør? Her er mye tilrettelagt for fotfolket, men det er stort sett i trygg avstand fra den farligere trafikken. Å hele tiden tilrettelegge bybildet de spaserende har en stor kostnad. Bare infrastrukturen i seg selv med fortau, fotgjengeroverganger, gatelys og annet tilsier en høy kostnad. I tillegg kommer de samfunnsøkonomiske kostnadene ved personskader og ikke minst forsinkelser i trafikken. Jeg tror på gangbroer, og flittig bruk av taxier. Ved at de som først skal kjøre får kjøre mye skulle man gjerne tro at de ville bli bedre sjåfører enn om alle skulle kjøre litt?

 

 

Fredag var det bursdagsfest for en av ISEPene. Før det arrangerte AIM velkomstfest for oss, så da startet kvelden allerede kl 17 med drinker, enkel servering, ice-braker-leker og presentasjon av utvekslingsstudentene (innveksling?). I god indisk-filippinsk stil var festen så og si ferdig kl 1930, så da var det bare å rigge opp karaokeanlegget. Indere er kjent for å drikke en øl, og det holder for hele kvelden. For oss andre er det ikke så farlig, men det er lettere å bidra på karaoken når det er litt senere. Frem mot 2230 ble det likevel tid til Take on me og et par andre hits.

 

Så bar det rundft på det lokale kjøpesenteret for å finne bursdagsgave. Vi var tre stykker i gavekomiteen, og endte opp med at gavekort ville være en passe god løsning. Så da måtte vi faktisk gjennom Greenbelt 1 og 3 samt Landmark for å komme til Glorietta. Der var vi så heldige at stedet hvor de olgte gavekort  like i nærhetav en plass de solgte ballonger. Til min store glede var det mulig å få ting inni ballongen. Så da var det jo bare å "pakke" gavekortene inn i ballongen! Så kjøpte vi noen ekstra ballonger, for moroskyld.

 

Rundt elleve var vi festklare og prutet oss til en taxitur til Embassy for 100 pesos. Jeg er fortsatt urutinert i taxi-prute-gamet og var godt fornøyd med å få turen for 100 pesos, blant annet siden taxisjåføren begynte på 150 pesos. Det viste seg i ettertid at taksameterprisen er ca. 65 pesos. Turen var vel på en mil, eller så - og 100 pesos er omtrent 12-14 kroner, så det er uansett ikke allverden...

 

Embassy er en av de dyreste og "beste" klubbene i Makati, som er den økonomiske hovedstaden i Filippinene. Bursdagsbarnet inviterte oss som VIP-er, så da bar det opp på en avsats hevet over resten av klubben. VIP-opplegget var blant annet slik at man måtte betale for bordet. I dette tilfellet hadde vi to bord, til 10 000 pesos hver. I og med at vi ar over 20 stykker ble det ikke så mye på hver. Nå skal ikke jeg skryte av at jeg har så mye peiling på dette, men jeg ble likevel overrasket da jeg fikk vite at da man hadde betalt for bordene fikk man drikke tilsvarende det samme beløpet! Så er jo alt av drikkevarer betydelig mye billigere her enn hjemme i utgangspunktet - selv om Embassy er 4 ganger så dyrt som det lokale utestedet ved AIM.

Vi koste oss ihvertfall. Mot slutten av kvelden var det allsang med Wonderwall av Oasis, ett vers i det minste!

 

Klubben stengte (allerede) 0230. Sønnen til borgermesteren ble visst skutt i eller i nærheten av Embassy for en tid tilbake. I ettertid har Embassy måtte stenge tidligere. Ikke vet jeg. Slagordet som stod på en del av de ansattes t-skjorter var noe som "alt du vil ha av en nattklubb, minus 2 timer".

 

Forøvrig er klubben delt i to. En VIP-del hevet over gulvet hvor det er mest housemusikk. Den andre delen er mer pop og hiphop, og det er nturligvis ofte vel så morsomt å menge seg med folket!

 

 

Da var det endelig tid for å bli kjent i byen vi hadde flyttet til. Etter å ha vært i "Manila" i tre-fire-dager og stort sett vært i det som ble omtalt som den beste delen av byen med kjøpesentrene Greenbelt, Landmark og et på G. Jeg tipper alt dette er innen en radius på 1 kilometer. Likevel er det blitt en del taxi hit og dit, for det er vanskelig å orientere seg. Likevel er det mye som tyder på a hele verden er trøkket sammen på dette området. Med allskens restauranter har vi hatt t variert kosthold, og de har  og med tilbudt norsk laks. Når jeg tenker over det lurer jeg på om norsk laks betyr at den er fisket i Norge, eller om den er vokst opp i Norge?

 

Samme det, kanskje! Det ser ut til at de har alt i det nevnte området, bortsett fra fotballbane.

 

Tilbake til bli-kjent-turen. Deet gikk opp for oss at det vi trodde var "Manila" i virkeligheten var Metro Manila, som består av mange er som er vokst sammen. Manila er hovedstaden i Filippinene, er en liten del av Metro Manila, og i realiteten er Manila fortsatt hovedstaden fordi alle i verden tror det er riktig, for de forsøkte å endre hovedstaden til Quezon City, for der ligger alle departementene og det statlige styret. Siden Quezon City ikke er viden kjent ble det for vanskelig å skifte, så derfor er fortsatt Manila hovedstaden. Det meste av Filippinenes historie fra 1500 og tre hundre år fremover er skrevet på grunnlag av det rundt 400 spanjoler foretok seg innen for en stor og tykk mur i Manila, nede med Manila Bay. Koselig!

 

Vi fikk en kort omvisnng i nasjonalmuseet. Etterpå fikk vi en time til å se på resten. Da jeg hørte at en time var nok til å se gjennom museet ble jeg overrasket, da huet museet var i var større enn Louvre. Men utstillingen bestod av to interessante ting, og det var to enorme malerier av to lokale kunstnere. Likevel var kanskje bildene som malerier så fascinerende, men det ene, som målte 4 ganger 7 meter var blitt fraktet fra Spania til Filippinene, i ett stykke. Kunstneren hadde brukt 9 måneder på å lage det. Konservatorene brukte 1 dag pr. kvadratcm når de renoverte det. Det andre maleriet husker jeg ikke noe om.

 

Resten av museet var fullt av ting, bortsett fra et par ting, som en barneskoleklasse vil raske med seg etter en tur i skogen inkludert til og fra skogen.

 

I tillegg var vi innom Intramurous, hvor spanjolene altså holdt til. Der var det  fort, og en rekke bygninger som var i klassisk kolonistil. Ulykken var muligens at det plutselig ble et kraftig regnskyld som ikke sluttet før besøket var over. Foruten det tror jeg det hadde vært spennende å virkelig sett hva det var.

 

Til slutt stoppet vi med Mall of Asia, som turguiden mente var verdens 8. underverk. Det var ihvertfall blant verden 5 største kjøpesenter mente han, men skøytebane i kjelleren og greier. Det var det utenfor Rio i Brasil også...

 

Jaja. Kjøpesenteret var stort, ingen tvil om det. Ærlig talt så brydde det meg ikke så voldsomt. Vi spiste lunsj på en "italiensk" restaurant, og drakk BOs kaffe. Fin det. Så kikket vi litt i butikkene.

 

Så bar det tilbake til skolen. Turen foregikk med buss, som er en del av et trafikkbilde. Vi ble fortalt at lørdagen var en god dag for sightseeing, for da var det ikke så mye trafikk. Vel. For meg så det ut til å være rushtid, i norsk målestokk. Alternativkostnaden til folk her nede ser ut til å være lav, for de ser ut til å trives i køer. Med tuting, raske feltskift og mange filer i alle retninger var strengt tatt buss-kjøringen, som trolig også var det vi gjorde mest av på denne turen, var det som, så det kan nok være kjekkere å komme tilbake etter oppholdet har vært litt lenger, og vi vet mer hva som er bakgrunn for hva. Så! Historien i seg selv virker spennende nok, men de er ikke så gode på å formidle det her borte.

 

Greitt.

 

... 19:07 11. september 2008. Jeg opplever det ikke slik!

 

Det vil si; siden jeg omgås mange folk som bor her, eller av andre årsaker har kommet seg mer inn i døgnrytmen her nede påvirker jo det væremåten min.

 

Det er mye snålt med å fly. Det rent fysiske tilknyttet å få mange tonn til å seile trådløst gjennom luften er fascinerende, selv om noen kanskje da vil hevde at en trådtilknyttet løsning ville være vel så interessant, så vil jeg si at vi allerede blant annet har skieiser, monorails og Ulriken.

 

Da jeg satte meg på flyet rundt kl 13 på tirsdag hadde jeg lite fore. Bortsett fra obligatoriske måltid, mellomlandinger, sikkerhetssjekker og venting var det om å gjøre for meg å komme meg til Manila. Ett mål for øye. Da jeg landet i Manila hevdet de at klokka var rundt 15. I forhold til hvor mye jeg hadde produsert på det som på klokken da kunne se ut som 2 timer må jeg innrømme at det så rimelig ut. På den annen side var jeg mye trøttere enn tidsrommet skulle tilsi.

 

Når jeg flyr er det som at verden står stille. jeg får ikke gjort noe særlig, og ønsker ikke å gå glipp av noe. Da kunne gjerne flyet fungert som en teleport-ordning, slik at man ble flyttet på et øyeblikk, et kort sådann. Dette er første gang jeg har flydd langt, og følt at jeg hadde mulighet til å ta opp igjen hverdagen der jeg slapp den. Etter at jeg har blitt utsatt for en rekke skjemautfyllinger ar jeg innsett at det ikke er riktig dato jeg har gått rundt og følt på. Det er jo 11. september allerede...

 

Lurer på hvordan det blir når jeg skal hjem igjen!

Gratis internettilkobling på Hong Kong-flylass er vel nok en mulighet myndigheten har til å overvåke hopen. Etter hastigheten å dømme er det noen som kontrollerer det jeg skriver fortløpende. De får styre på.

 

Etter Lufthansa-magasinet å dømme strekker Kina seg over 4-5 tidssoner. Likevel hevder det samme bladet at landet kun opererer med en tidssone. Det betyr vel at solnedgangen blir på ganske ulike tidspunkt rundt om i landet.

 

Turen til Hong Kong har godt strykende, og jeg har sikret meg noen tusen filippinske peso. Dette måtte veksles via Hong Kong-dollars. Etter 5 signaturerer hadde jeg en bunke sedler i hånden, så da er det bare å krysse fingrene for at det holder en stund.

 

Hvert øyeblikk er det boarding for flyet til Manila. Blir spennende!