Et stadig tilbakevendende tema i livet mitt er hvor lite viktig resultatet av en beslutning er. Beslutningen blir ikke nødvendigvis god på grunn av at resultatet er godt, men det er jo ønskelig. Man kan tenke seg at man tar en høyrisikabel avgjørelse, som i 99 av 100 tilfeller vil føre til noe kjipt. Likevel kan denne ene gangen føre til suksess. Ofte er det slik at man ikke ante konsekvensene av avgjørelsen man tok, men likevel priser man seg lykkelig for at man tok den riktige avgjørelsen...

 

Vel - det var dette med etterpåklokskap da. Som sagt er det bedre å være etterpåklok, enn å aldri være klok!

 

Da jeg satte avgårde fra "the Falls" til Cambolo kom jeg etterhvert til en "veiskille" hvor jeg måtte velge høyre eller venstre. Jeg så noen hytter oppe  fjellsiden, og tenkte med meg selv av det var nok Cambolo. Samtidig analyserte jeg terrenget grovt og tok stienes tydelighet i betraktning og satte avgårde mot venstre. Etter litt følte jeg meg trygg på at det var rette veien. Jeg kom nærmere hyttene jeg tidligere hadde navigert ut fra, uten å komme helt bort til dem... Etter å ha støtt på grisen, beskrevet igår, viste det seg at stien jeg var på langt ifra gikk innom hyttene jeg trodde var Cambolo.

 

I løpet av den neste timen kom jeg til nok et stiskille. Jeg valgte den tydeligste videre, og heldigvis kom jeg til Cambolo uten å måtte gjøre om på noen valg. Så da kommer jo spørsmålet opp igjen. Var avgjørelsen av å ta til venstre ved det første veiskillet en god avgjørelse? Den ble tatt på grunnlag av at hyttene jeg så var Cambolo, noe de ikke var. Dessuten gikk ikke stien innom disse i hele tatt! For alt jeg vet hadde begge stiene ført til Cambolo - og kanskje er den andre kortere og mindre farlig?

 

Likevel er jeg fornøyd med resultatet, naturligvis! og det er kanskje det viktigste?

Onsdag i forrige uke var jeg noen timer i Banaue før jeg hyret en motorsyklist til å ta meg til Batad Junction. Der hoppet jeg av, pakket snippsekken og for opp på fjellet til fots. Ved Settle Batad tok jeg en hvil, kjøpte noen peanøtter og drakk vann. Herlig!

 

Så bar det nedover mot selve Batad. Da jeg kom til en liten klynge med hus ble jeg stoppet ved en bod hvor jeg skulle registrere meg, en praksis jeg er blitt vant med de siste ukene.

 

Videre bar et til the Falls en liten times gange fra Batad. Deretter gikk turen mot Cambolo. Det skulle være overkommelig å finne dette stedet, selv for en turist på egenhånd. Da det i hele tatt var noen som mente jeg kunne klare det, tenkte jeg at det ville bli ett match. Samtidig var det er klart flertall som anbefalte en guide, men jeg er blitt ganske lei av alle disse småutgiftene som går til alt mulig rart det viser seg at man ikke trenger, eller ikke trengte å betale for en gang. På den annen side går det ihvertfall til en slags god sak...

 

En enkel veibeskrivelse var alt jeg hadde. Opp på toppen der, og nedover - så ser du det! Vel. Når det gjaldt veien opp var det korrekt nok. Senere delte stien seg både i to og tre, opptil flere ganger - så det tilsvarer mange muligheter, men det skal jeg komme tilbake til en annen gang.

 

Jeg foretok noen valg, og etter en stund hadde jeg brukt omtrent så mye tid de lokale hadde skissert. Dermed begynte jeg å føle en viss usikkerhet, for jeg pleier å ligge et hestehode foran estimatene deres. Så kom det for en dag, tegn på en slags sivilisasjon. En gris lusket rundt på stie foran meg. Da snakker jeg ikke om en bleik, delvis solbrent brite eller tysker som har forvillet seg til Filippinene for å finne seg en ung Filipina. Det er mange slike rundt omkring, men denne gangen var det en ekte gris. En sort sådann. Og jeg tenkte med meg selv at da burde det være noen fol i nærheten. Jeg vet ikke om resonnementet er godt, men det virket fornuftig da.

 

Så endelig traff jeg noen folk. De syntes nok det var snålt at jeg kom sånn alene, men de kunne bekrefte av Cambolo var lie om hjørnet, så det var bare å glede seg!

 

Takk og lov! Dagen etter bar det videre...

Dersom det gang på gang viser seg at man får gratis påfyll av bensin av staten om man skulle kjøre tom, er det de færreste som ville bytte over til diesel (eller et annet brennstoff) som skulle vise se å være billigere om man måtte betalt for bensinen selv.

 

Det var et av poengene jeg glemte i forrige blogpost.

 

Fler eksempler? Vel, på utestedet Spicy Fingers får vi (europeere) stadig gratis Jägermeister-shot når vi er ute. Da dette har skjedd alle de fire onsdagene vi har vært der til nå er det lite som tyder på at vi kommer til å ville betale for dette senere. Henry Poulson og de andre kan ønske så mye de vil at private investorer skal gå inn i høyrisikable investeringer, men så lenge det viser seg at myndighetene spytter inn mer og mer penger, og har sagt at de vil gjøre det de kan for å unngå katastrofe så tilpasser aktørene seg til dette.

 

Det blir som om folka på Wall Street gjør det de alltid har gjort. Hva med å gjøre dem arbeidsledige så kan de grave tunnel mellom Oslo, Bergen og Stavanger...

 

 

e

En krise tar over nyhetsbildet. Hvordan dette påvirker den enkelte har jeg ikke helt klart for meg. Makati ser uansett ut til å ri stormen av, men de mer langsiktige konsekvensene vet jeg ikke noe om.

 

Professorer og økonomer snakker om hvor viktig et velfungerende pengemarked er for finansmarkedet, og økonomien forøvrig. "Det er som rennende vann" eller som oksygen for mennesker. Det får så være.

 

Sentralbankene, myndighetene, har muligheten til å tilføre bøttevis av "oksygen", "eller friskt vann", om du vil, til økonomien. Frem til nå har de stort sett valgt å kjøpe opp større selskaper som har gjort seg store og rike på en eventyrlig vekst i noe som nå ser ut til å ha vært en boble. Amerikanske politikere har vedtatt å bruke over 700 milliarder dollar i et forsøk på å redde store bankinstitusjoner. Det tilsvarer over 4000 milliarder kroner, eller godt over 2 norske "oljefond". Det er rimelig å anta at denne summen penger kunne blitt brukt til omtrent 10 millioner årsverk [400 000 kr pr. stk.].

 

Det er umulig for meg å anslå hva dette betyr, men dersom det er 300 millioner mennesker i USA, og arbeidsledigheten øker med noen prosent skulle man tro at det ville være rimeligere å bruke pengene i bunnen av pyramiden, i stedenfor på toppen!

 

Dessuten kan det se ut til at myndighetene tilbyr "friskt vann" og heller det rett ut i havet. Det vil ta lang tid før dette kommer den gemene hop tilgode.

 

Nylig gikk de viktigste sentralbankene inn for å redusere rentene. Dette kan hjelpe de som plutselig har fått økte rentekostnader, for finansinstitusjonene handler stort sett på spreads, og hvor på skalaen denne spreaden er er ikke så interessant.

 

Videre bør sentralbankene låne penger til finansinstitusjonene for å få nok likviditet i systemet. Dermed kan bankrentene reduseres. Følgende kan være økt inflasjon, og det ønsker vi muligens ikke. Ihvertfall ikke for mye.

 

Mye er ganske anderledes nå, enn da jeg forlot Norge for en måned siden...

Ikke overraskende har vi observert en del fattigdom i og rundt Makati. På vei hjem sene kvelder dukker det stadig opp små barn som ønsker å selge roser eller få småpenger. Jeg har aldri vært spesielt god til å støtte slike foretak, muligens med en tanke om at midlene ikke når de jeg ønsker å hjelpe uansett.

 

De har innsett at salgsargumentet ”for your girlfriend” ikke fungerer på meg, og jeg har vært tydelig på at jeg ikke har penger å gi bort. Noen ganger følger en eller flere etter meg og begynner å prate om at de er sultne, eller trenger penger til ”education”. De siste årene har jeg innsett hvor grunnleggende viktig utdannelse kan være, og ønsker å hjelpe. Så jeg foreslår jeg kan kjøpe en bok. Noe som er vanskelig når bokbutikkene er stengt uansett.

 

En kveld for noen uker siden slo ei lita jente følge med meg, og jeg klarte fint å unngå å kjøpe blomst, og jeg ga heller ikke noen penger til utdanning. ”I’ll buy you some food, what do you want?”. Jeg visste KFC var på veien, så jeg tenkte hun kunne få noe der. Hun foreslo ”MiniStop” som er en døgnåpen butikk som også har noe fastfood-greier. Greitt det, det er en omtrent der jeg bor.

 

Spaserturen var på vel tre minutter, og jeg forsøkte hele tiden å holde ”pace’n” oppe for å bli ferdig med det hele. Jenta hang litt etter, men plutselig var hun på høyde med meg igjen…

 

Vel fremme ved ”MiniStop” spurte jeg hva hun ville ha, og hun ville ha kylling. ”Hvor mange?” ”To”. Ok. Plutselig dukket det opp en flaske Mountain Dew på disken, som jeg visstnok og skulle betale for. Så forsvant hun ut. Like etterpå kom hun tilbake med to småtasser til. De hadde tydeligvis kommunisert på veien, og nå så de gode muligheter til å hogge løs på byttet [litt voldsom ordbruk kanskje…]. De ville alle ha en flaske drikke hver, men da satte jeg ned foten og sa nei, dere får dele den ene. Så økte jeg antallet kylling til fire og tenkte de ville være fornøyde med det.

 

Da det nærmet seg betaling kom det nok et nytt forslag. ”Extra rice”. Nå må dere gi dere. Det viste seg at en kylling i grunnen var en meny med kylling og ris for en person, så de fire kylling-menyene de tre små barna fikk bør være en del.

 

Kalaset kostet litt over 250 Pesos.

 

Neste gang skal jeg kanskje nøye meg med å gi noen småmynter?

 

For et par dager siden møtte jeg jenta igjen, for første gang siden ”MiniStop”. Da var det ”long time no see”, og hun droppet prat om blomster og kjærester og foreslo ”MiniStop” med en gang. Da jeg var avvisende kom rekken med ”still hungry”, ”no education” osv. Jeg gikk noen meter videre med bestemte skritt og sa nei, og plutselig sluttet hun å følge etter. Mulig de har ”designated areas”.